Skiseiling på Finse med DNT-Ung

Rasting ved Finse på veg til Hardangerjøkulen

Finse var plassen å vere no i hel­ga (13.–15. april). Vert­fall for oss 12 som hadde meldt oss på DNT Bergen Ung­doms­grup­pen sitt Ski­seil- og kite-kurs. Etter eit kjapt intro­duk­sjon­s­møte med resten av deltakarane var det tid for eit kort møte med instruk­tørane om sikker­het og generell bruk av ski­seil. Her fekk me vite kor­leis me skulle forholde oss til vind og ver, litt his­to­rie og vis­ning av film som moti­vasjon.

Vind?

Dagen etter, på lørda­gen vak­na me tidlig. Tid­spunk­tet for dagens start var det i starten uenighet om, men etter det dagen til slutt bydde på, var det ikkje så dumt likev­el. Til tross for strå­lande sol frå skyfri him­mel og totalt vin­d­stille, såg det først mørkt ut for at kurset kunne ver­ta noko amput­ert. Men me hadde gode instruk­tørar som hadde vore ute ei vin­ter­natt før, eller rettare sagt; ein vin­d­stille vin­ter­dag, som vis­ste rød. Me tok beina fatt og van­dra opp utfor­løy­pa på nord­si­da av Finse 1222, og enda opp på fla­ta mel­lom Jom­frunuten og Sand­dal­snuten. Her var det vind — dog kun i litt over ein time. Men det var tid nok til at alle fekk seilet opp og prøvd seg på forskjel­lige manøver. Etter 4–5 timer bestemte de fleste seg for å dra tilbake til Sam­funnshuset kor me holdt til. Nokre av oss vart igjen i håp om at vin­den skulle ta seg opp. Etter ein god time kjende me igjen drag av vind, men under­teg­nede hadde ikkje tru på at det ville vare sær­leg lenge, så eg van­dra ned att eg også. Men det var ikkje noko sjakk­trekk etter­som det varte ei god stund, etter smi­la på dei fire som vart att for å sjekke ut dei siste dra­ga…

Etter alle hadde kome heil­skin­na og sol­brente tilbake til Sam­funnshuset, kunne kokkane diske opp med laks og pas­ta med fløyte­saus og pesto til kvelds.

Hardangerjøkulen

Sønda­gen vart den desidert finaste og mest opplevelses­rike dagen på kurset. Denne dagen hadde som gårs­da­gen, total man­gel på vind. Atter ein gong måtte me dra dit vin­den grodde, eh, blåste. Me bestemte oss for å dra frå Finse 1222 til Hardan­ger­jøkulen for å sjekke ut forhol­da der. Instruk­tørane hadde høyrt ryk­te om gode forhold der dagen før, så det var store sjanser for at dette var dagen.

Etter omtrent 3 timers van­dring på ski, kunne me ende­leg opprette «base­camp» på jøkulen, og flekke opp ski­seila me hadde dratt med oss. I føl­gje instruk­tørane opp­nådde me stort sett ikkje meir fart enn 30–40 km/t, men for oss «nyb­eg­yn­narar» føltes det virke­leg ut som me suste endå fort­are bor­tover snøen. Enkelte av oss klarte å opp­nå eit lite luft­ing svev over bakken, men ingent­ing kunne slå det instruk­tørane viste oss av slike kun­ster.

Me kunne ikkje anna nyte det vin­den hadde å til­by oss, og utnytte det til det fulle før me måtte pakke sam­men og dra tilbake for å rekke toget.

To mør­ban­ka bein og eit toma­trødt ansikt seinare kan eg bekrefte at dette er noko eg kan anbe­fale til alle som lik­er fart, spen­ning og ein god dose adren­a­lin i krop­pen. Og det er ikkje ofte man sei at man har seilt på Hardan­ger­jøkulen…

Relaterte linker

Published by Espen Morten Kvalheim

Ein liten kar frå sommarøya Stord som likar det meste innan design, typografi og det som rørar seg på nettet. Nynorsk er min ven!

%d bloggers like this: